Det er en tid for alt, og snipp snapp snute, så er mitt eventyr på Tamburodden ute.
Det er med lette skuldre og tungt hjerte jeg skal gi stafettpinnen videre til ny eier. Trøsten er at vedkommende ønsker å renovere uthuset og gjøre det beboelig. Så all jobb jeg har gjort for å bevare "den 100 år gamle rønna"; som min bror kalte den, har ikke vært forgjeves. Da jeg kjøpte eiendommen i 2019 holdt uthuset på å tippe over til den ene siden. Det er fortsatt mye jobb igjen på uthuset, men jeg er sikker på at det blir fint tilslutt.
Hele ettermiddagen i dag har jeg kost meg i hagen, og med selskap av nabokattene ❤️ I kveld kom også den grå katten som ligner på Figaro som døde for 3 år siden. Da rant det noen tårer, for jeg husker så godt første tiden i huset med ham. Han elsket denne plassen, og han gav meg enormt mye glede. Han var min første omplasseringskatt. En katt som bar preg av redsel for menn, og han var livredd for å gjøre noe galt. Etter hvert ble han en sosial katt, en skikkelig sofagris som snorket. Uansett hva jeg gjorde var han med.
I fjor sommer nøt jeg hvert sekund av sommeren her. Avgjørelsen om å selge føltes riktig. Til tross for at jeg fortsatt kunne hatt nye ideer og jobbet videre var jeg nødt til tenke fremover og ta hensyn til helse og jobbsituasjon. Omreisende selger, mormor, og to hus med hager blir for mye, selv for meg med mye energi. For alle som kjenner meg og hvor mye jeg elsker gamle hus, så er det allikevel en tung avgjørelse. Gamle hus er ikke som nye hus, både på godt og vondt. Jeg er uansett sikker på at det en eller annen dag vil dukke opp et lite gammelt hus, kanskje i Italia, som trenger litt omsorg og kjærlighet.
Med dette takker jeg for følget og at du har tatt deg tid til å følge bloggen min
Huset mitt har også vært beskrevet i podkasten til Fortidsminneforeningen
Kommentarer
Legg inn en kommentar