Det er som en gryende kjærlighetssorg. Hver ting som har hatt sin faste plass, hver jul. Som kjærlig blir løftet opp, sortert eller pakket ned til en ny jul et annet sted. Jeg angrer ikke på avgjørelsen, men allikevel er det sårt. Det høres kanskje tullete ut, men jeg føler omsorg for det gamle huset. Akkurat som en bestevenn som man skal skilles fra. Og det inderlige ønsket om at noen igjen kommer til å elske dette huset like høyt som jeg elsker det. - Se mulighetene, kjenne den gode roen, og sørge for at denne plassen fortsetter å blomstre.
Det er stille ute, ingen ender, isen ligger tykk på vannet, og ute er det iskaldt. Det knitrer i bjørke veden, borte er julepynten, treet, og juleduften. Huset er rent, taket i tv stuen er nymalt. Det er allerede noen flyttelass som har gått, men nå skal roen senke seg litt. For det er viktig å ikke haste når man skal avslutte et kapittel.
Flytebryggen jeg laget i sommer ligger og venter på båten og nye sommerdager. For første gang på mange år er jeg ikke oppslukt i hageserier, og planlegger sommerens kjøkkenhage. Jeg pakker… og innser at det er mange ting som blir igjen i huset om ny eier vil overta. Nå skal jeg bo i nytt hus. Med gipsvegger, store vinduer, parkett og ventilasjonsanlegg. Gamle hus har sjel. De trenger ikke så mye staffasje for å ha personlighet.
Men frem til våren skal jeg fortsette å stelle kjærlig med huset. Litt malingsstrøk for å pynte på, noen fine ting fra bruktbutikken og masse pelargoniaer i vinduene.
Kommentarer
Legg inn en kommentar