Hjertet får aldri rynker

 

Så står jeg der og ser meg i speilet, kommer på at jeg har forlagt forstørrelses speilet med sugekopp et sted. I dag er det kanskje like greit. Håret er mykt med striper av grått, halsen har forandret seg. Kalkunhals kalles det visst. Også rynkene på overleppen, røykerynker, kråketær. Øynene er gudskjelov de samme, kattegrønne, men brillene må jeg ha i nærheten, ellers ser jeg ikke en ting. Hørselen da, den er gudskjelov den samme? Fordelen er vel at jeg i en alder av 51 er at jeg hører det jeg vil høre. Klarer å overhøre ting jeg ikke gidder å bry meg med, eller?? Hendene da, til og med de har gått hen og fått rynker. Man er blitt usynlig. Til og med tankene mine er gammeldagse, og verdiene, eller? Hva er verdier egentlig? 

Det er godt jeg bor i et hus fra 1866. Det matcher meg og mine verdier. Gode, solide materialer, står stødig til tross for vær og vind. Personlighet, stillhet, minner meg om at her har livet vært levd i mange år før meg, og det er mitt ansvar å ta vare på denne lille flekken på jorden som er min, men til låns for en tid. Sørge for at jeg kan overlevere huset videre til neste generasjon. Huset mitt som nå er « mormor huset». Barn syntes ofte at gamle hus er spennende. Gjemmesteder, ingenting er A4. I huset til mormor kan Mikkel rekke opp til vinduet. Han kan se vannet speile seg i taket i spisestuen. Utenfor venter en katt eller to, og vi kan mate endene rett utenfor porten. 

I gamle hus kjenner man årets årstider. Man kan nyte solen og varmen om våren og sommeren, frem med strikketøyet og tøfler på høsten. Litt småkjølig i gangen når man må på do om natten. Og vinteren som krever sin styrke når det kommer til snømåking. Gudskjelov er det en stund igjen til vinteren, tenker jeg her jeg sitter med kaffekoppen og ser ut på regnet som fosser ned. Jammen godt jeg tok opp båten forrige helg. I går kveld ryddet jeg kjelleren for materialer og rot etter en travel vår, så nå kan jeg få inn ekstra fryser og mer ved. Det er alltid noe som kan eller må gjøres. Så ser jeg ned på hendene mine. Ikke rart de er blitt rynkete. De kan sy, reparere, bære, trøste, og holde. Jeg setter opp det gråe håret i en knute, tar på brillene, og er takknemlig for at til tross for alt så er jeg frisk.