En reise i minner

For mange , mange år siden dro folk fra Norge og over til Amerika og Canada. Den gangen tok det ukesvis med båt over. Trillekoffertene den gangen var gjerne store trekister eller i beste fall noen kofferter i skinn. I dag reiser jeg til familien vår i Victoria, British Colombia. 6 generasjoner senere har vi utrolig nok kontakt, og dette kan vi takke min gamle onkel Arne for. Han var en av de som har jobbet mye med å holde kontakten opp igjennom årene. Jeg var så heldig i 2010 å få være med for 1.gang som reiseleder og tolk, da pappa ønsket å reise og se noen av plassene fra han var ute til sjøs. 

Det ble en spesiell tur, og dette førte til at jeg valgte Canada - Victoria da jeg skulle ha utveksling på mitt Bachelor studie. Den høsten ble jeg også invitert i bryllup og da fikk jeg også muligheten til å treffe mange flere av familien som kom fra andre steder i Canada. Jeg spøkte med pappa og sa at om de ikke kom og hentet meg hjem til jul, så ble jeg der videre. Pappa tok med seg min niese Stine og de kom for å hent meg til Norge. Vi bakte krumkaker og kransekake, og hadde en norsk/canadisk julefeiring. 

I 2016 kom det besøk av familien til Norge og da feiret vi 17.mai i Bergen. I 2018 tok jeg med pappa til Winnipeg på sommerferie. Enda en uforglemmelig reise og vi møtte mange fra familien, og bodde sammen med de på hytten som ble bygget av Einar. Han var 2 år den gangen han og moren dro fra Norge til Winnipeg; for å møte sin far som hadde reist i forveien. 

I dag er jeg på vei igjen, tilbake og denne gangen er det også familiebryllup. Det som er spesielt denne gangen er at jeg har kofferten full av gamle minner. Bilder fra Einar sin oppvekst, og masse bilder som en gammel dame tok vare på, helt til hun døde. Så overtok tanten min de, og nå har jeg fått de, og tar de med tilbake til Canada. En hel dag brukte tante og jeg på å gå igjennom bilder, og jeg tok opp at hun pratet. Hun kunne fortelle historier fra familien vår og de som utvandret. De fleste bygningene står der i dag, enten i bruk eller som museum. 

Dette er mennene som bygde Gullaug Skole, i Lier. 

Historiene flettes sammen, og endelig har jeg begynt på familieboken vår. Jeg har innsett at den blir stor , men den er viktig for fremtidige generasjoner når alle de som kan fortelle er borte. Dette er en stor verdi i tillegg til alle bildene. 

Ringen føles sluttet, selv om dette nok mest sannsynlig ikke blir den siste turen til Canada. Jeg håper at barnebarn og oldebarn jeg møter nå vil komme til Norge på besøk så vi kan fortsette å holde på det spesielle båndet gjennom så mange år og generasjoner.