Forrige uken har vært veldig spesiell. Den 5 juni ble lille Mikkel født, mitt første barnebarn. Det var en veldig spesiell følelse å holde ham i armene mine. Jeg gleder meg til alle minnene vi skal skape sammen i tiden som kommer.
Sorgen og gleden den vandrer sammen og dagen etter at Mikkel ble født døde et kjært familiemedlem. En dame jeg hadde nær tilknytning til fikk kreft og døde i løpet av 7 uker. Elinor hadde levd et rikt og godt liv, og døde på bursdagen sin; 84 år gammel. Det gjør så vondt i hjertet når man innser at man ikke skal møtes mer, eller ikke høre stemmen i telefonen. Det er allikevel godt å vite at vår siste telefonsamtale var med mye latter og glede. Jeg hadde bare kjent henne i 10 år, men det var et så godt og sterkt bånd mellom oss. I tillegg bodde hun i Canada, men med norske røtter. De siste årene har jeg jobbet med å lage en familiebok om slektskapet mellom Canada og Norge, for at ikke historiene skal bli borte for de nye generasjonene som kommer.
Generasjoner og historier opp igjennom tidene. Det er kanskje det jeg også liker best med gamle hus. Det er spennende å bo i et hus hvor mange har bodd tidligere. Spor etter de som bodde der før, hva jobbet de med? Hvordan bodde de? For mange av oss er ting blitt en selvfølge i hverdagen. Jeg tror ikke jeg hadde turt å gå inn på utedoen i mitt gamle uthus. Frysepinne som jeg er så har jeg også varmekabler på, på badet, selv på sommeren. Det var et helt annet liv den gang disse menneskene bodde i huset.:
I dag kommer Anette og Mathilde fra Fortidsminneforeningen for å snakke med meg om hus og folk. De er på podcast turne og hadde fått tips om at de burde ta en stopp innom meg på Tamburodden. Jeg gleder meg til å treffe de!
Kommentarer
Legg inn en kommentar