Det er akkurat like mange spesielle anledninger i livet som vi velger å feire

 To år med pandemi og liten kontakt med familie og venner gjør noe med oss. Endelig kunne vi feire slik vi pleier og værgudene var også med de fleste. 17.mai før jeg fikk barn bestod av tid i stallen og ut på langtur med hesten.  Så kom årene med barnetog og familiebesøk hvor hele det gamle huset i Kirkegaten hadde overnattingsgjester i hvert et rom. 

I år var jeg så heldig å kunne hjelpe til med russefrokost til niese, og være sjåfør for nevø; mens forloveden min leste til eksamen. Heldige Åse Kamilla, som leier i huset mitt kunne kose seg med en ro(lig) 17.mai på Tamburodden. Jeg kom ikke i mål med flaggstang til 17.mai dette året, så satser på at jeg skal klare å oppdrive en flaggstang produsent innen 2023 som lager i ekte tre og ikke glassfiber.

 

Foto: Åse Kamilla Spjelkavik Aslaksen

Det blir mange arbeidsdager i det gamle huset og i hagen, men jeg har bestemt meg for å bli flinkere til å feire. Det skal ikke så mye til, men små gleder føles ekstra godt når man har jobbet hardt for noe. Det neste som forhåpentligvis kan feires er at kjøkkenhagen får resultater i form av egen avling. 

I dag har jeg jobbet med å slå i hagen og rundt huset, godt assistert med en rødstrupe og nabokatten.

Det ser ut som at det nye stakittgjerdet er godkjent både av to- og firbente.