«Bare en drøm», sier snusfornuften. Da har den glemt at drøm skaper virkelighet

 

Dette bildet tok jeg for et par uker siden da jeg var på jobbreise og passerte Hemsedal, Gol og Hardangervidda. Jeg måtte stoppe og ta et bilde av denne nydelige gården der den lå og solte seg i skråningen. Tenk så fint at noen har tatt vare på denne nydelige plassen, akkurat slik den er. Jeg vet ikke hvor mange gamle hus jeg har passert som har stått der forlatt og bare forfaller. Låver som kneler og forlengst har gitt opp å holde "ryggen rak". 

Jeg kom over en artikkel om en dame som har reist rundt i Norge og tatt bilder av forlatte hus. 

– Det er en liten andel som syns husene er stygge og bør rives. Så har du det store flertallet som dikter i vei på historiene om huset, som ser og ser og ser på detaljene i gamle møbler, utskjæringer og slitte gulv, og som bare ikke kan fatte at noen har reist fra akkurat det huset. Forlatte hus rører noe i oss. Det er et vemod og en nostalgi. Samtidig kan det være noe i dem som trigger et kjært minne om en bestemor og rosene hennes eller farfar i stolen foran ovnen. Fisketurene, sommerminnene og det sakte livet som ble levd. Jeg tror vi alltid vil drømme oss tilbake til gamle dager og disse husene lar oss gjøre nettopp det. 

Jeg kjenner nok akkurat på dette når jeg ser et gammelt hus eller besøker et. Den gode atmosfæren, tanken på alt som har skjedd i huset, historiene til de som har levd sine liv, og minnene. Nå har jeg bidratt til at to hus lever videre, og venner og familie ser ikke bort fra at det kan bli et nummer 3 en gang i fremtiden. Foreløpig blir det med drømmen, men gamle hus trenger noen som tør å gi de en sjanse. 

Hvordan kommer norges kulturlandskap til å se ut etterhvert som gamle hus råtner på rot? Gamle gårder og løer som ingen lenger bryr seg om å redde. 

Da jeg kom over sitatet jeg skrev i toppen av bloggen min tenkte jeg at det er godt noen tør å følge drømmer og skape virkelighet. Sitatet er skrevet av norges første kvinnelige biskop, Rosemarie Köhn.

Når jeg kommer til huset mitt på Tamburodden så er det litt som å tre inn i en annen type hverdag, hvor ting går litt roligere, og jeg nyter roen og naturen rundt det lille huset.